Nå er jeg i godt i humør igjen! Fordi to ting. For det første: Jeg fått skolegenseren min:) Jeg liker den utrolig godt! Også har jeg klart å fiksa dataen min selv! Jeg er stolt!Også har jeg fått 4 i engelsk, i stanpunkt! Også er jeg glad på min venn, Marie sine vegner. Hun har fått tre 5ere:) Du er flink Marie! Du er kul, Marie! Også skal kanskje se film med ho etterpå:)

Også har Emilie bursdag på tirsdag! Det gleder jeg meg til:)

Daten har klikka igjen...

Nå er jeg så lei! Den dataen skal alltid klikke med et eller annet. Og det var ikke så lenge siden den klikka sist. Også må eg gå rundt å drasse på den hele dagen for jeg finner ikke "data eksperten" på skolen, selvsagt er han opptatt eller borte når jeg trenger hjelp! Uten dataen føler jeg meg håpløs.Jeg blir så sur, for nå har jeg ingenting å finne på. Og jeg som nettopp har kjøpt en ny film, nå kan jeg ikke sjå han!
Så nå sitter jeg bare på rommet å surmule.

I går var vi i klassen min på bergenstur. Det var kjekt:) Men vi fikk nesten ikke tid til å shoppe. For først satt vi mange timer på båt inn til Bergen, så gikk på to kunstmuseum (Som var kjedlig! Utrolig kjedlig!) Etter på gikk vi på platekompaniet også spiste vi mat på burgerking, så gikk vi å så på sko også var det hjem igjen med båt. Så det var den bergensturen... Jaja, det var kjekt å gå glipp av den kjedlige skoledagen:P Slapp i alle fall, to timer matte og to timer spansk:D

Trenger jeg briller? 0o

Ja, nå har jeg tatt meg en liten Bergens tur med familien for å se om jeg trengte briller. Vi reise på torsdags formiddag inn til søskenbarna mine som bor nært Bergen. Men vi skal ikke reise for besøke de, vi skal bare låne det flotte huset de har. For de har reist opp i hutaheiti til en konformasjon. Så vi skal låne huset deres mens de er borte.

Det er en ganske ekkel følelse å komme inn i et tomt hus, spesielt vist det har vært et hus du er vant til at det er masse folk i. Du føler at du egentlig ikke er velkommen i det huset. Som om du brøt deg inni dens fredsomhet. Som om ikke huset vil ha deg der. Og jeg skulle få den store æren av å få låne mitt søskenbarns rom. Å, for en stor ære. Rommet er nesten helt tomt, utenom en liten pult, en seng og et klesskap! Hun har ingenting på veggene! Absolutt ingenting på veggene. Ingen bilder, ingen plakater og ikke nok med det, veggene er helt hvite, ja helt hvite. Også har senga et gitter på seg. Men Hallo! Hva slags tenåring er det som ikke har en eneste ting på veggen! Det visst jo alltid noe man kan ha på veggen. En plakat av en kjendis du som du synst er pen/kjekk, en kjendis du synst synger bra, en film du liker, et bilde, et maleri etc. Du kan jo ha alt mulig på veggen, så hvorfor la den stå tom?

Så klokka 12 neste moring reiste vi inn for å se om jeg og min mor trengte briller. Også kom det store øyeblikket der jeg fikk vite sannheten. Jeg trengte egentlig ikke briller, for jeg har et perfekt syn sa hun. Men jeg kunne få lese briller for å lese bedre uten å få hodepine. Så nå har jeg fått meg et par lesebriller.

Etter på møte jeg bror min også gikk på en liten handletur. Der vi plant annet gikk innom clas olson og kjøpte en dokost til den andre bror min, som vi pakka inn slik at det så ut som han skulle få en blomst: P Han blei ganske overraska over at han fikk en innpakka blomst og blei lang i maska når han fikk se at det bare var en dokost; P

Til utsikten!

Jeg visste at denne dagen ville komme. Den dagen kunne jeg forstå en dritt i spansktimen. Eller det var egentlig mandag:P I dag var det egentlig litt kjekt. Vi spilte hengeman i hele første time og bingo i den andre, men egentlig det er utrolig kjedelig i hver eneste spansktime. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så viktig med språk. Klart det kan være kjekt å kunne spansk/tysk/fransk men trenge vi det egentlig? Klart visst du skal reise nedover Europa, så er da kjekt å kunne språka, men er det ikke nok med engelsk? Det er jo et internasjonalt språk, det blir jo snakket i mange deler av verden. Så hvorfor er det så viktig å ha språk på ungdomsskolen og videregående? Når du først har hatt det i 3 år på ungdomsskolen, så må du ha det 2 år til på videregående eller så kan du velge å bare ha 3 år på videregående. Er ikke det utrolig urettverdig å ha det bare 3 år når de andre har hatt det 5! Hvorfor må de andre som har hatt et språk på ungdomsskolen i 3 år også forsette 2 år til på videregående? Kunne det ikke være enklere og mer rettferdig å ha i 3 år på ungdomskulen eller 3 år på videregående også ferdig med den saken!

Men jeg synst jeg har vært flink i dag! Jeg gikk opp til utsikten før frokosten og skolen! Og jeg som alltid har fått streng beskjed fra hele familien at jeg er så lat. Nå kan jeg skryte over at jeg har vært så flink. Jeg er faktisk stolt over meg selv. Og det har jeg god grunn til. Det var faktisk litt langt, og når du nettopp har våkna og spist så mye så har du veldig lite energi. Så er det vanskelig å gå opp helt til utsikten.

Regn/sol

Nesten hver dag etter påskeferien har det vært sol og regn anna hver dag. Også har det vært sol om morningen så senere på dagen ble det regn eller omvendt. Det er utrolig irriterenede! Når du først har tatt på det noe sommerlig kle, så må du skifte for det blei plutselig overskyet. Det er som om været ikke klare å bestemme seg!

Men nok om da! I morgen har Marie bursdag! Da blir ho 17 år, bare et år til ho er 18. Jeg glede meg utrolig masse! Det kommer til å bli kjekt:)

Trist og irritert samtidig, går da an!!!

Det å ha to føleser samtidig, er ikke det mest kjekkeste NEI! Jeg som hadde vært i så godt humør i dag, men neida! Det er som alt det vonde gjensøke meg, som alle de gamle minne ikke vil slipe taket. Men det var ikke akkurat det som fekk meg både trist og irritert samtidig.
Det å få skeve ned på en ark at du ikke er god nok, er ikke mest kjekkeste følelsen. Eller for å få da rettere sagt: at det er skreve ned at alle feila du har. Det fikk meg til å føle meg helt kald. At jeg ikke var bra nok. Som jeg er den mest dummeste av alle. Nå sånner jeg hvorfor alle andre før oppførte så merkelig rundt meg. Det var sikkert fordi jeg var ikke god nok til å forstå de, men måtte de overdriver så mye! Det fikk meg til å føle som jeg gikk forstatt på barneskolen. Bare på grunn av jeg er så lav betyr ikke at jeg er så mye yngre enn de! Jeg hater den måten folk stå ved siden av meg og nytter at de er så mye bedre for de er høyere! Jamen så er jeg smør!

Jeg må ha sagt det uttrykke mange ganga også ler jeg nesten skakk i hel, når jeg skreiv da ned. For det høres rett ut, men ser så feil ut når jeg skrev det ned. Da var sikkert bare jeg som har så rar humor. Jeg bare kunne se for meg at jeg var en brelett. Og nå som det er snart kveldsmat, kommer sikkert til å få latterkrame bare å se breletten eller softsmøret.
Nei etter eg har skreve dette blogginnlegge føler jeg mye bedre enn før. Jeg er faktisk i godt humør igjen.

til ettertanke

En dag , når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham.Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Når jeg gav brillene til ham, sa jeg; "De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!"
Han så på meg og sa; "Hei, takk!" Det var et stort smil i ansiktet hans. Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa,For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; "Hallo tøffing, dette blir kjempebra!"Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte.Takk! sa han.Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

"Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.Jeg skal fortelle dere en historie.Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige.

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.Se etter det gode hos andre!
Du har nå to muligheter;
1) Fortell denne historien videre til andre, eller
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.